ALLE NATURRESSURSER ER BEGRENSEDE – OGSÅ SKOGSVIRKET!

 

Hvis det noe vi burde ha lært oss nå, er at vi ikke kan planlegge å utnytte naturressurser, som om de skulle være ubegrensede. Det er nettopp denne fellen, som har ført til de voksende klima- og miljøproblemene som er i ferd med å ødelegge livet på kloden. Allerede i 1972, kom boka «Limits to growth» ut. Norske Jørgen Randers var en av forfatterne, sammen med søskenparet Donella og Jason Meadows fra USA. For å begrunne sine beregninger, brukte de noe som heter differensial-ligninger. Slike ligninger brukes til å gjøre beregninger over prosesser som utvikler seg, i motsetning til de vanlige «skole»-ligningene, som beskriver stillestående saker,

Det er selvsagt fristende å satse sterkt på bruk av ressurser, som tilsynelatende kan gi oss både store inntekter og god tilgang til ressursene. Nettopp nå er det mange mennesker, både politikere og menige, som synes å tro at det ikke finnes noen grense for hva vi kan bruke treverk til, eller hvor mye vi kan bruke av det. Men slik er beklagelig vis ikke virkeligheten.

Trær og skog er klimavennlige når de vokser og tar opp karbondioksid fra lufte, som byggemateriale. Men når de hogges ned og brukes som bygningsmateriale eller annet, er det selvfølgelig slutt på denne prosessen. Av klimahensyn er det derfor nødvendig med skogplanting, ikke nedhogging av skogen! For et par måneder siden, så jeg en beregning, som konkluderte med at vi bør plante til et areal på størrelse med hele landarealet til USA! Det kommer nok ikke til å skje!

Jeg ønsker meg litt edruelighet i jakten på «evigvarende» økonomisk vekst. Denne jakten er livsfarlig i det lange løp!

Vurdering i skolen

 

Jeg så på nyhetene i NRK i går, at regjeringen (tror jeg, det var) ønsket å få nye tester til bruk i skolen. Uten at det ble sagt direkte, må det trolig være de nasjonale skrive-, lese- og regnetestene, samt de såkalte Pisa-testene. Min reaksjon er følgende: når og hvordan testes skolenes arbeid med å følge opp de sentrale målene i Opplæringsloven? La meg forklare hva jeg mener:

I innledningen til den generelle delen av Opplæringsloven, står følgende:

 

Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. De henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Prinsippene for arbeid med læring, utvikling og danning skal hjelpe skolene til å løse dette doble oppdraget.

Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål. Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å gjøre gode valg i livet. Opplæringen skal gi et godt utgangspunkt for deltakelse på alle områder innenfor utdanning, arbeids- og samfunnsliv. Samtidig lever barn og unge her og nå, og skolen må anerkjenne barndommens og ungdomstidens egenverdi.

 

Opplæringsloven inneholder en omfattende og interessant formålsparagraf.

 

En oppsummering av de sentrale målsettingene - i punktvis form, ser slik ut (på nynorsk – direkte sitat):

·         Skolen skal gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

·         Den skal bygge på respekt for menneskeverdet og naturen

·         Opplæringa skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

 

·         Skolen skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.

 

·         Elevene skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

 

·         Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst.

 

·         Skolen skal gi elevene utfordringar som fremjar danning og lærelyst.

·         Alle former for diskriminering skal motarbeidast.

Spørsmål:

1.      Er det noen sentrale myndigheter som er opptatt av å teste eller måle i hvilken grad disse viktige målene følges opp i skolen?
Etter å ha jobbet i norsk skolevesen i over førti år, har jeg aldri registrert noe slik!

2.      Er det slik at en Høyredominert regjering, ikke er interessert i hva Opplæringsloven sier?
Mitt svar: nei – de tenker utelukkende på skolens rolle som rekrutteringsarena for det private næringsliv. Skolens rolle som arena for å forberede de unge til deltakelse i øvrig samfunnsliv, er for dem totalt uinteressant.

Noen refleksjoner om den politiske utviklingen generelt, og om sosialdemokratiet spesielt

 1.       Arbeiderpartiet har falt sterkt på gallupen de siste årene. Hvorfor?

a.       Har de sviktet arbeiderklassen, slik mange påstår?
Aps viktigste bidrag til samfunnsutviklingen har jo vært å (1) heve arbeidernes status, slik at de har kunnet slutte å stå med lua i hånda (jfr. Einar Gerhardsen) og (2) sørge for at de har fått en større del av verdiskapningen enn det kapitaleierne ville gi dem frivillig.

b.       Har AP feil ledelse, som derfor må byttes ut?
Å stille dette spørsmålet, er en trend som tydelig vis har blitt mer og mer populært. Vi ser jo tydelig at politikken i stadig sterkere grad dreier seg om ledernes opptreden og popularitet – mens den politikken som faktisk føres, ikke utsettes for analyse av våre allestedsnærværende journalister. De skriver og snakker om politikk, som om den utelukkende dreier seg om personer og om taktikkeri – om hvem man kan samarbeide med for å oppnå egne fordeler. Sakenes innhold analyseres aldri! For å si som sant er, så savner jeg den tiden da aviser var knyttet til et parti. Da visste man i hvert fall hvor man hadde dem. Nå, som alle påstår at de er nøytrale, har de i virkeligheten blitt holdningsløse, eller høyrevridde. Et eksempel: Hamar Arbeiderblad har i lang tid opptrådt som et rent talerør for By- og bygdelista, og aldri som en støttespiller for Arbeiderpartiet.

c.       Er vi for dårlige til å forklare vår politikk?
Av og til registrerer jeg at dette framstilles som et problem. Men er ikke heller problemet at vi ikke har noen klar politikk, som våre tillitsvalgte kan formidle? Et eksempel på dette: For en del år siden spurte jeg en meget dyktig og samfunnsbevisst lærer om hva hun syntes om Arbeiderpartiets skolepolitikk. Svar: «Arbeiderpartiet har ingen skolepolitikk, det jeg vet om!»

d.       Eller er vi i ferd med å bli gammeldagse, fordi vi ikke følger med i tiden?
Det er ingen løsning for økt oppslutning å gjenta de samme argumentene som vi brukte på 1950- og 1960-tallet. Jeg må imidlertid si, at min følelse er at partiets diskusjoner er repetisjonsøvelser fra midten av forrige århundre, og at Agenda spesielt har falt i denne fella.

 

2.       Hvor finner vi vår tids arbeiderklasse?
Da jeg vokte opp på industristedet Raufoss, var det lett å svare på dette. Det var bare å stille seg opp i sentrum ved 16-tiden og se at flere tusen arbeidere kom i stri strøm ut fra hovedporten til fabrikkanleggene. Funksjonærene hadde gått hjem en halvtime tidligere, og de hadde sine egne boområder – i nærområdet til fabrikken; et område som i hovedsak tilhørte bedriften og som var utviklet og bebygd av dem.

 

3.       Hvordan kan man rekruttere folk til å delta i aktiv politikk?
Av og til ser jeg at aktive deltakere i politiske partier, blir beskyldt for å tviholde på sine posisjoner, slik at andre ikke får slippe til. For oss som etter fattig evne har forsøkt å skjøtte slike små verv, ser verden annerledes ut. Vår opplevelse er at det er nesten 100 % umulig å få folk til å engasjere seg politisk; i hvert fall som medlemmer og aktive deltakere i et politisk parti. Engasjementet kan riktig nok være stort i enkeltsaker, som f.eks. skolestruktur eller plassering av sykehus eller annet. Men et mer langvarig forpliktende engasjement er noe helt annet. Det er lett å forstå dette, for hvis man engasjerer seg på den måten, er risikoen høy for at man blir framstilt som en slags profesjonell kjeltring – en slags yrkesforbryter, og hvem vil vel ha et slikt rykte på seg?

Det er faktisk grunn til å spørre om det representative demokratiet vil forvitre? Kanskje folk heller vil ha et autoritært styresett? Eller kanskje mange tror at man kan erstatte folkevalgte organer med et direkte demokrati? Nåja, de fleste forstår at dette er umulig, men ofte fører offentlig debatt til at de styrende organene tvinges til å bestille konsulentrapporter. Det ser ut til at svært mange velgere tror at konsulentfirmaer er mye flinkere til å finne fram til en sannhet enn det deres folkevalgte og kommunens administrasjon er i stand til.

 

4.       Hvilke trender dominerer den politiske tenkningen i den vestlige verden i dag?
Det er mange slike trender, slik som følgende:

a.       Fremmedfrykt – innvandrere vil ødelegge våre samfunn

b.       Nostalgi – før styrte vi oss selv, og vi klarte oss med det vi hadde.

c.       Skepsis til store enheter, slik som EU?
Vi er slik som tenåringer som rømmer hjemmefra – vi vil styre oss selv.

d.       Sentrum mot periferi? Jfr. SP.
Det finnes en konspirasjonsteori, som også har fått fotfeste her i landet: det finnes en elite, bosatt i sentrale strøk, som overstyrer all oss i periferien/bygdene.

e.       Angst for en ustyrlig flyktninge-situasjon?
Vil den rike del av verden oversvømmes av fattige migranter? Nåja, slik har jo skjedd før – i folkevandringstiden. Anglere og saksere bidro til å etablere England, og frankerne dannet grunnlaget for Frankrike, mens gotere rev opp Romerriket.

 

5.       Hvilke samfunnsproblemer og -utfordringer blir viktigst i tida framover?
Det er vel svaret på dette spørsmålet, som bør danne grunnlaget for framtidig politikk? Min idé har etter hvert blitt vel kjent:

a.       Klimaproblemer?

b.       Overforbruk av naturressurser og medfølgende problemer?

 

6.       Skal politikerne først og fremst følge folks ønsker og forventninger, eller skal de gå foran og lede an i en utvikling som er uunngåelig, selv om dette bryter med folks umiddelbare forventninger?
Dette er et interessant spørsmål, men ikke så enkelt å svare på. Aktuelle spørsmål som er knyttet opp til dette, er bl.a. følgende:

a.       Hva er det egentlig folk ønsker seg?

b.       Er disse ønskene urealistiske og derfor umulige å oppfylle, eller er det hele spørsmål om gode prioriteringer?

 

7.       Er det forslag til gode løsninger eller er det klager over dagens situasjon, som er best egnet til å trekke til seg stemmer på meningsmålinger og ved valg?
Dette kan være hipp som happ. Ofte lønner det seg å bare sitte stille og vente på at de som styrer skal dumme seg ut og gjøre seg upopulære.

1.       Hvordan vil partifloraen se ut om noen tiår?
Det er gode grunner til å spørre om Arbeiderpartiet er på vei til å oppleve det samme som Venstre. For hundre år siden var Venstre den framtidsrettede og radikale politiske kraften i Norge. Framveksten av sosialdemokratiet gjorde dem overflødige, og nå er de i ferd med å forsvinne. Om et par tiår kan vi oppleve at Miljøpartiet de grønne overtar APs rolle som samfunnsutvikler. De som lever så lenge får se.

Går vi mot en ny variant av Bartolomeusnatten?

Frankrike føler seg under systematisk angrep fra muslimske fanatikere. Foreløpig består motangrepene av muntlige og skriftlige uttalelser. Men kan det tenkes at det hele ender opp i mer fysiske motangrep? Hvem vet – kanskje noen ønsker seg tiltak på linje med den berømte Bartolomeusnatten?

Bartolomeusnatten, eller blodbryllupet i Paris, (fransk: Massacre de la Saint-Barthélemy) kalles natten til 24. august 1572 da hugenottene (franske kalvinistiske protestanter) i Paris ble myrdet i en massakre, begått av en målrettet katolsk voldsbølge under de franske religionskrigene.^[1]

Tradisjonelt er det antatt at massakren ble anstiftet av Katharina de' Medici, mor til Karl IX da massakren skjedde fem dager etter bryllupet til kongens søster Margrete av Valois med den protestantiske Henrik av Navarra (den senere Henrik IV av Frankrike). Dette ekteskapet var en anledning hvor mange av de rikeste og mest framtredende hugenottene samlet seg i det hovedsakelig katolske Paris.

Blodbadet begynte om natten til 23.–24. august 1572 (om kvelden før festen for apostelen Bartolomeus), to dager etter et forsøk på å myrde admiral Gaspard de Coligny, den militære og politiske lederen for hugenottene. Kongen beordret drapet på en gruppe hugenottledere, inkludert Coligny, og drapene spredte seg gjennom Paris. Det varte i flere uker, massakren spredte seg utover til andre byer og på landet. Moderne beregninger for antallet døde varierer, fra mellom 5 000 og opp til 30 000. De som ikke ble drept, ble fengslet, og mange av disse ble sendt som slaver på kongens skip, men en del greide å flykte til andre land. Massakren markerte også et vendepunkt i de franske religionskrigene. Den politiske hugenottbevegelsen ble forkrøplet ved tapet av sine mange framstående ledere, og de som ble igjen, ble i økt grad radikalisert. Selv om blodbadet på ingen måte var enestående, var det «det verste av århundrets religiøse massakrer».^[4] Over hele Europa ble protestantiske sinn preget av «den uutslettelige overbevisning om at katolisismen var en blodig og forrædersk religion.»^[5] Da nyheten om massakren nådde Vatikanet, ble det jublet. Kanonene fyrte salutt, kirkeklokkene ringte, og en særskilt minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren som befinner seg i Vatikanet.

Tradisjonelt er det antatt at massakren ble anstiftet av Katharina de' Medici, mor til Karl IX da massakren skjedde fem dager etter bryllupet til kongens søster Margrete av Valois med den protestantiske Henrik av Navarra (den senere Henrik IV av Frankrike). Dette ekteskapet var en anledning hvor mange av de rikeste og mest framtredende hugenottene samlet seg i det hovedsakelig katolske Paris.

 

Vi får håpe at ting ikke går så langt, men det er opplagt at fortvilelsen og sinnet i Frankrike er sterke.

GÅR VI MOT EN NY REVOLUSJON I MENNESKETS HISTORIE?

Menneskeslekten, Homo Sapiens (eller er det Homo Galimatias?) går etter alle solemerker mot en ny omveltning – den fjerde altovergripende revolusjonen, slik jeg teller. La meg forklare.

1.       Den første revolusjonen kom med utviklingen av vår overdimensjonerte hjerne, og dermed vår evne til å planlegge og til å forestille oss hendelser som ikke har skjedd ennå. Dette ble etterfulgt av språkutviklingen. Én konsekvens av dette, var at vi beveget oss ut av Afrika og erobret hele kloden. Forskerne har lenge lurt på hvordan disse menneskene kunne klare å konkurrere ut Neanderthalere og Denisover. Nå mener de imidlertid å ha funnet svaret: vi var mye flinkere til å samarbeide og til å kommunisere med hverandre.

2.       Den neste store revolusjonen var oppfinnelsen/oppdagelsen av jordbruket. Dette medførte faste bosettinger, bydannelser, kongedømmer, kvinneundertrykkelse og mye annet. Det vi i dag kaller sivilisasjon er en konsekvens av jordbruket, og kunne ikke eksistert uten jordbruket. De store sivilisasjonene vokste fram i nærheten av store elver, slik som Eufrat og Tigris, Indus, Nilen og Hoang Ho og Yangtsekiang (nå visstnok Chang Yang?) og Mississippi.

3.       For omkring 300 år siden startet den industrielle revolusjonen, da men oppdaget at man kunne bruke fossilt kull som energikilde. Dette startet i England, men bredde seg ganske raskt ut over Europa og til den såkalt «nye verden» i Amerika.

4.       Med jordbruket og industrien fikk vi spiren til det som etter akke solemerker vil føre til det jeg tenker på som den 4 revolusjonen; nemlig sammenbruddet av vår livsform, som en konsekvens av klimautvikling og rovdrift på klodens ressurser.

Jeg ser at man spekulerer på at alle nasjoner skal nærme seg USAs levesett, og at vi skal bli både 8, 9 og 19 milliarder mennesker på kloden. Dette er trolig rene drømmerier. Vi vil få en økologisk kollaps lenge før den tiden.

 

5.       Et lite apropòs: ordet økonomi har gresk opprinnelse og betyr husholdningsregler. Ordet økologi har samme rot, og betyr husholdningslover. Vi har glemt at lovene står over reglene, og vi vil måtte betale prisen for dette.

Innspill til nytt partiprogram for Abeiderpartiet

Hvis jeg har oppfattet situasjonen riktig, skal Arbeiderpartiet nå utforme et nytt partiprogram, og vi medlemmer er invitert til å delta. Det har jeg faktisk lyst til, men jeg har jo liten tro på at jeg kan bidra med noe som kommer lenger enn til meg selv. Jeg er opptatt av ting som jeg tviler på vil få noen stor plass i partiprogrammet. Årsaken er at jeg tenker mest på saker med internasjonalt tilsnitt, og det er jo slett ikke i pakt med tiden. Nå er det nasjonalismen som herjer verden - ikke tanken på internasjonalt samarbeid, og ikke tanker om felles problemer.

Mitt synspunkt er at de følgende sakene er av overordnet betydning:

Å motarbeide ulikhet

I store deler av verden har det utviklet seg en stadig større kløft mellom rike og vanlige folk. Dette er særlig tydelig i engelskspråklige land – særlig i USA. Land med store inntektsforskjeller er tapere på de aller fleste samfunnsindikatorer. Derfor må det å motarbeide en utvikling mot økte forskjeller, det mest sentrale siktemålet for Arbeiderpartiets politikk.

Skattepolitikk

FN har i mange år laget liste over hvor i verden det er best å leve. Hele tiden har et av de nordiske landene ligget øverst på lista. Årsaken kan være mange, men de omfattende og generelle velferdstiltakene er opplagt blant de aller viktigste. Den nordiske velferdsmodellen er en finansiert som en samfunnsmessig spleis, og dermed avhengig av et høyt skatte- og avgiftsnivå – stikk i strid med hva enkelte av våre politiske konkurrenter vil hevde. Arbeiderpartiet må våge å holde på et rimelig høyt og progressivt skattenivå. Prinsippet om at de som har bredest rygg, skal bære en tung bør, er et godt og rettferdig prinsipp.

Hva slags arbeidsliv vil vi få i framtida? Hva skal folk jobbe med?

Hva menes egentlig med ordet arbeid? Er det bare betalte jobber i et ansettelsesforhold? Hva med frivilligheten? Kan den slags virksomhet også belønnes med en form for godtgjøring fra samfunnet?

Jeg har tidligere gjort meg til talsmann for systemet med en generell borgerlønn.  Det ville passe godt inn i en utvidelse av arbeidsbegrepet, og det er trolig den beste måten å motarbeide fattigdom på. En utvidelse av arbeidsbegrepet ville for øvrig ikke vær noe nytt. I 1964 søkte jeg meg inn på realfagsstudiet på Blindern, men jeg gjorde det uten å spørre hjemme om jeg kunne, og jeg sa ingen ting før jeg fikk bekreftelse på at jeg hadde kommet inn. Årsaken til at jeg gjorde det slik, var vissheten om at mitt oppvekstmiljø ikke ville like tiltaket. Og riktig nok – da min far, som var industriarbeider i nesten 50 år, fikk høre om hva jeg hadde gjort, slo han i kjøkkenbordet og spurte: «hvordan skal det bli dersom ingen vil arbeide lenger?» For ham var arbeid identisk med fysisk arbeid. Virksomhet som førte til kontorarbeid eller et akademisk yrke, var ikke arbeid for ham – det var latskap og snyltevirksomhet. Dette har jo endret seg – og nå tror jeg tiden snart vil være moden for en ny runde med utvidelse av arbeidsbegrepet.

Et annet moment, er utviklingen av arbeidslivet som følge av ny teknologi. Hvordan vil ønsket om full sysselsetting påvirkes av kunstig intelligens og av robotene som snart vil oversvømme de mest utviklede samfunnene? Det utvikles nå roboter som kan utføre mange typer manuelt arbeid, men også roboter som utfører  mentalt og intellektuelt arbeid. Vi kan stå overfor en situasjon med konsekvenser som det er svært vanskelig å få overblikk over.

Hvem skal være våre viktigste samarbeidspartnere? Hvordan skal vårt forhold til EU og FN være?

Norsk medlemskap i EU er for tiden uaktuelt, og vil nok fortsette å være det. Dette betyr imidlertid ikke at vi skal redusere på vårt samarbeid med EU, eller at vi skal skrape EØS-avtalen.

Utviklingen av verdens klima og andre miljøsaker

Inntrykket av AP er at vi omtrent styres fullt og helt av oljeindustriens interesser, og at det aller viktigste her i verden, er å «ha peeng på bok». På denne fronten må partiet foreta en kraftig fornying og innta langt modigere standpunkter enn til nå. Spørsmålet henger dessuten nøye sammen med punktet over. Vi må være åpne for et omfattende internasjonalt samarbeid på dette punktet – ikke minst med FN. Dessuten må vi ha som mål å skolere vår medlemsmasse om klima- og miljøutfordringene.

Fordeling av samfunnsverdier og internasjonal solidaritet.

Arbeiderbevegelsen startet som en bevegelse for å skape en bedre fordeling av samfunnets inntekter. Dette skjedde i en tid da eiendomsbesitterne så på arbeidskraften kun som en produksjonsfaktor, og at de hadde full rett til å disponere all inntekt fra sin virksomhet, slik de selv ønsket. Nå i dag er Norge blant de aller rikeste i verden. Spørsmål er om vi har også tatt til oss de rikes gamle holdninger, der vi krever at alle inntekter fra våre investeringer, skal tilhøre oss - og bare oss, eller bør vi bruke deler av pengene på fattigere deler av verden? Jeg mener at Arbeiderpartiet må ha en klar holdning til internasjonal solidaritet. Vi må kunne bruke vårt oljefond til gode for fattige deler av verden – i hvert fall når det gjelder valg av investeringsobjekter.  Sett ut fra et slikt siktemål, er den nyeste tilsetting av sjef for dette fondet, både trist og tragisk.

Hva med migrasjonene i verden?

Hva slags politikk skal AP stå for når det gjelder flyktninger og migranter?
Dette spørsmålet er meget vanskelig, men det å ta noen modige standpunkter, vil gi oss en god mulighet til å unngå å bli omfavnet av de mange nasjonalistiske trendene som vi ser rundt omkring i verden – også her i Norge.

Støtte til frivillige organisasjoner

Vi har en rekke frivillige organisasjoner som arbeider med solidaritets-støtte  overfor ulike områder i verden. Flere av disse sliter økonomisk, og har små muligheter til å skaffe penger selv. La meg nevne ett eksempel: Støttegruppe for Sudan og Sør-Sudan. Norge har lange vært sterkt engasjert i dette området, først gjennom Kirkens Nødhjelp og gjennom Norsk Folkehjelp. Hilde Frafjord Johnsen var senere FNs spesialutsending i Juba i Sør-Sudan, og vi er fortsatt medlemmer av den såkalte troikaen, sammen med UK og USA.

Genèveskolen

Dette er et kurs for tillitsvalgte i nordiske fagforbund, og henter elever fra hele Norden. Via dansk LO har også Grønland og Færøyene vært representert. Skolen har eksistert siden 1931, og mange av partiets fremste tillitsvalgte har vært elever der.

I statsbudsjettet fantes det tidligere en egen post for støtte til nordiske folkehøgskoler. Det finnes to slike skoler: Den nordiske folkehøgskolen i Kungälv i Bohuslän, litt nord for Gøteborg, og den ovennevnte Genèveskolen. Noe av det første de første Solbergregjeringen gjorde, var å slette denne posten – en stor skam!

En sterk stat og motarbeiding av privatisering

I boka “The better Angels of our Nature” godtgjør Harvard-professor Steven Pinker, at de nordiske landene er de minst voldelige på kloden. (Tittelen på boka er hentet fra Abraham Lincolns berømte Gettysbury Address.) Pinker forklarer dette forholdet med at vi her i Norden har klart å gi politi og militærvesen enerett på voldsutøvelse, samtidig som vi har beholdt politisk kontroll over deres virksomhet. Det må være et viktig mål å beholde slike forhold.

Motarbeide privatisering

Det finnes sterke internasjonale krefter som arbeider intenst for å privatisere institusjoner som her i Norden har vært offentlige, slik som barnehager, skolevesen, helsevesen og kontroll over naturressurser. Et grelt eksempel er privatisering av ferskvannsressurser i Sør-Amerika. Arbeiderpartiet må fortsette å stå imot privatisering av slike institusjoner.

Vi trenger en langt klarere skolepolitikk enn vi har nå

Før Trond Giske kjørte seg selv i grøfta, arbeidet han med å utforme en helhetlig skolepolitikk for partiet. Hva skjer på denne fronten nå? Hans arbeid må følges opp.

For en del år siden, spurte jeg en meget dyktig og samfunnsengasjert lærer, hva hun syntes om Aps skolepolitikk. Svar: «Arbeiderpartiet har da vel ingen skolepolitikk!»

Noen tanker om den nye skolestrukturdebatten

Nå har Oppvekstkomiteen i Ringsaker fått i oppdrag å utrede saken om nye skolestruktur i nordre del av kommunen. Oppdraget kom etter at rådmannen la fram forslag om å legge ned 4 barneskoler. Dette er en y runde med slike utredninger, etter at den samme komiteen hadde samme oppdrag for en del år siden, noe som resulterte i en kraftig reduksjon av antall skoler. Jeg var sterkt involvert i den prosessen - en ganske opprivende opplevelse.

Nå synes jeg at Oppvekstkomiteen godt kan legge fram en liste med alternative forslag, ikke bare binde seg til én løsning. Under følger noen tanker om hvordan en slik liste kan se ut.

Alternativ 1 – drømmeløsningen

(Dette alternativet er en kopi av den løsningen de fikk på Nes (Stavsjø) etter den forrige runden med endringer i skolestrukturen.)

Man bygger et nytt anlegg der man samler elevene fra alle de fire nedleggingstruede skolene, dvs. Lismarka, Messenlia, Aasen og Fagernes. Den ideelle plasseringen vil være ved Olasveen i Åsmarka, dvs. i nærheten av der veien til Lismarka tar av fra Åsmarkveien.

Merknad 1: dette alternativet ble foreslått allerede på 1960-tallet. Kilde: den tidligere lærerkjempen Kristine Heggenhaugen, som deltok i en utredning om skolestruktur den gangen. Dette fortalte hun meg tidlig på 90-tallet.

Merknad 2: På grunn av de omfattende investeringen som ble gjort etter forrige runde (som Willy og jeg var sentrale aktører i), er trolig dette alternativet umulig å finansiere i dag. Like fullt synes jeg det bør legges fram som et ønske. På Stavsjø har de i dag et virkelig flott anlegg, med en nydelig skole og en flott idrettshall.

Alternativ 2 – den økonomisk mest forsvarlige

Denne løsningen er ganske enkelt å følge rådmannens forslag.

Merknad1: norske kommuner har ikke lov til å budsjettere med underskudd, så man befinner seg egentlig i en tvangssituasjon.

Merknad 2: dersom man skal finne et annet sted å redusere utgiftene med flere 10-talls millioner, så er det bare helse- og sosialsektoren man kan gå løs på. Det vil også skape et ramaskrik – trolig verre enn skolenedleggelser.

Alternativ 3 – reduksjon fra 4 til 2 skoler

Man kan flytte elevene i Lismarka til Messenlia og elevene i Fagernes til Åsen (eller omvendt).

Merknad 1: Dette bør være økonomisk gunstig, samtidig som det bør kunne dempe ned frykten for at bygdemiljøene ødelegges.

Merknad 2: Jeg har en ekkel følelse av at det som ønskes, egentlig er å gjenopprette de små bygdemiljøene, slik de var før 1970. Dette er selvfølgelig umulig.

Generell merknad 1: jeg har alltid ment at det var et feilslag å bygge den nye storskolen ved Mo i Moelv. Dette løste ikke noe problem – eller det løste bare et innbilt problem. Det hadde etter min mening, vært mye klokere, og mye billigere, å ruste opp og bygge ut Kilde skole. Jeg har en ekkel følelse av at å bygge denne skolen, egentlig dreide seg om å føye seg etter et ønske om at Moelv måtte få en bevilgning på linje med det vi fikk i Brumunddal, da nye Fagerlund skole ble bygget.

Generell merknad 2: Motstanden var stor da vi la ned flere småskoler i forrige runde, men jeg har i ettertid møtt flere skolefolk, som har sagt følgende: «Jeg var uenig med deg den gangen, men nå er jeg enig med deg!»

Generell merknad 3: Økonomi er noe dritt – men det er helt nødvendig å ta økonomiske hensyn. På lengre sikt, er det det eneste forsvarlige.