Innspill til nytt partiprogram for Abeiderpartiet

Hvis jeg har oppfattet situasjonen riktig, skal Arbeiderpartiet nå utforme et nytt partiprogram, og vi medlemmer er invitert til å delta. Det har jeg faktisk lyst til, men jeg har jo liten tro på at jeg kan bidra med noe som kommer lenger enn til meg selv. Jeg er opptatt av ting som jeg tviler på vil få noen stor plass i partiprogrammet. Årsaken er at jeg tenker mest på saker med internasjonalt tilsnitt, og det er jo slett ikke i pakt med tiden. Nå er det nasjonalismen som herjer verden - ikke tanken på internasjonalt samarbeid, og ikke tanker om felles problemer.

Mitt synspunkt er at de følgende sakene er av overordnet betydning:

Å motarbeide ulikhet

I store deler av verden har det utviklet seg en stadig større kløft mellom rike og vanlige folk. Dette er særlig tydelig i engelskspråklige land – særlig i USA. Land med store inntektsforskjeller er tapere på de aller fleste samfunnsindikatorer. Derfor må det å motarbeide en utvikling mot økte forskjeller, det mest sentrale siktemålet for Arbeiderpartiets politikk.

Skattepolitikk

FN har i mange år laget liste over hvor i verden det er best å leve. Hele tiden har et av de nordiske landene ligget øverst på lista. Årsaken kan være mange, men de omfattende og generelle velferdstiltakene er opplagt blant de aller viktigste. Den nordiske velferdsmodellen er en finansiert som en samfunnsmessig spleis, og dermed avhengig av et høyt skatte- og avgiftsnivå – stikk i strid med hva enkelte av våre politiske konkurrenter vil hevde. Arbeiderpartiet må våge å holde på et rimelig høyt og progressivt skattenivå. Prinsippet om at de som har bredest rygg, skal bære en tung bør, er et godt og rettferdig prinsipp.

Hva slags arbeidsliv vil vi få i framtida? Hva skal folk jobbe med?

Hva menes egentlig med ordet arbeid? Er det bare betalte jobber i et ansettelsesforhold? Hva med frivilligheten? Kan den slags virksomhet også belønnes med en form for godtgjøring fra samfunnet?

Jeg har tidligere gjort meg til talsmann for systemet med en generell borgerlønn.  Det ville passe godt inn i en utvidelse av arbeidsbegrepet, og det er trolig den beste måten å motarbeide fattigdom på. En utvidelse av arbeidsbegrepet ville for øvrig ikke vær noe nytt. I 1964 søkte jeg meg inn på realfagsstudiet på Blindern, men jeg gjorde det uten å spørre hjemme om jeg kunne, og jeg sa ingen ting før jeg fikk bekreftelse på at jeg hadde kommet inn. Årsaken til at jeg gjorde det slik, var vissheten om at mitt oppvekstmiljø ikke ville like tiltaket. Og riktig nok – da min far, som var industriarbeider i nesten 50 år, fikk høre om hva jeg hadde gjort, slo han i kjøkkenbordet og spurte: «hvordan skal det bli dersom ingen vil arbeide lenger?» For ham var arbeid identisk med fysisk arbeid. Virksomhet som førte til kontorarbeid eller et akademisk yrke, var ikke arbeid for ham – det var latskap og snyltevirksomhet. Dette har jo endret seg – og nå tror jeg tiden snart vil være moden for en ny runde med utvidelse av arbeidsbegrepet.

Et annet moment, er utviklingen av arbeidslivet som følge av ny teknologi. Hvordan vil ønsket om full sysselsetting påvirkes av kunstig intelligens og av robotene som snart vil oversvømme de mest utviklede samfunnene? Det utvikles nå roboter som kan utføre mange typer manuelt arbeid, men også roboter som utfører  mentalt og intellektuelt arbeid. Vi kan stå overfor en situasjon med konsekvenser som det er svært vanskelig å få overblikk over.

Hvem skal være våre viktigste samarbeidspartnere? Hvordan skal vårt forhold til EU og FN være?

Norsk medlemskap i EU er for tiden uaktuelt, og vil nok fortsette å være det. Dette betyr imidlertid ikke at vi skal redusere på vårt samarbeid med EU, eller at vi skal skrape EØS-avtalen.

Utviklingen av verdens klima og andre miljøsaker

Inntrykket av AP er at vi omtrent styres fullt og helt av oljeindustriens interesser, og at det aller viktigste her i verden, er å «ha peeng på bok». På denne fronten må partiet foreta en kraftig fornying og innta langt modigere standpunkter enn til nå. Spørsmålet henger dessuten nøye sammen med punktet over. Vi må være åpne for et omfattende internasjonalt samarbeid på dette punktet – ikke minst med FN. Dessuten må vi ha som mål å skolere vår medlemsmasse om klima- og miljøutfordringene.

Fordeling av samfunnsverdier og internasjonal solidaritet.

Arbeiderbevegelsen startet som en bevegelse for å skape en bedre fordeling av samfunnets inntekter. Dette skjedde i en tid da eiendomsbesitterne så på arbeidskraften kun som en produksjonsfaktor, og at de hadde full rett til å disponere all inntekt fra sin virksomhet, slik de selv ønsket. Nå i dag er Norge blant de aller rikeste i verden. Spørsmål er om vi har også tatt til oss de rikes gamle holdninger, der vi krever at alle inntekter fra våre investeringer, skal tilhøre oss - og bare oss, eller bør vi bruke deler av pengene på fattigere deler av verden? Jeg mener at Arbeiderpartiet må ha en klar holdning til internasjonal solidaritet. Vi må kunne bruke vårt oljefond til gode for fattige deler av verden – i hvert fall når det gjelder valg av investeringsobjekter.  Sett ut fra et slikt siktemål, er den nyeste tilsetting av sjef for dette fondet, både trist og tragisk.

Hva med migrasjonene i verden?

Hva slags politikk skal AP stå for når det gjelder flyktninger og migranter?
Dette spørsmålet er meget vanskelig, men det å ta noen modige standpunkter, vil gi oss en god mulighet til å unngå å bli omfavnet av de mange nasjonalistiske trendene som vi ser rundt omkring i verden – også her i Norge.

Støtte til frivillige organisasjoner

Vi har en rekke frivillige organisasjoner som arbeider med solidaritets-støtte  overfor ulike områder i verden. Flere av disse sliter økonomisk, og har små muligheter til å skaffe penger selv. La meg nevne ett eksempel: Støttegruppe for Sudan og Sør-Sudan. Norge har lange vært sterkt engasjert i dette området, først gjennom Kirkens Nødhjelp og gjennom Norsk Folkehjelp. Hilde Frafjord Johnsen var senere FNs spesialutsending i Juba i Sør-Sudan, og vi er fortsatt medlemmer av den såkalte troikaen, sammen med UK og USA.

Genèveskolen

Dette er et kurs for tillitsvalgte i nordiske fagforbund, og henter elever fra hele Norden. Via dansk LO har også Grønland og Færøyene vært representert. Skolen har eksistert siden 1931, og mange av partiets fremste tillitsvalgte har vært elever der.

I statsbudsjettet fantes det tidligere en egen post for støtte til nordiske folkehøgskoler. Det finnes to slike skoler: Den nordiske folkehøgskolen i Kungälv i Bohuslän, litt nord for Gøteborg, og den ovennevnte Genèveskolen. Noe av det første de første Solbergregjeringen gjorde, var å slette denne posten – en stor skam!

En sterk stat og motarbeiding av privatisering

I boka “The better Angels of our Nature” godtgjør Harvard-professor Steven Pinker, at de nordiske landene er de minst voldelige på kloden. (Tittelen på boka er hentet fra Abraham Lincolns berømte Gettysbury Address.) Pinker forklarer dette forholdet med at vi her i Norden har klart å gi politi og militærvesen enerett på voldsutøvelse, samtidig som vi har beholdt politisk kontroll over deres virksomhet. Det må være et viktig mål å beholde slike forhold.

Motarbeide privatisering

Det finnes sterke internasjonale krefter som arbeider intenst for å privatisere institusjoner som her i Norden har vært offentlige, slik som barnehager, skolevesen, helsevesen og kontroll over naturressurser. Et grelt eksempel er privatisering av ferskvannsressurser i Sør-Amerika. Arbeiderpartiet må fortsette å stå imot privatisering av slike institusjoner.

Vi trenger en langt klarere skolepolitikk enn vi har nå

Før Trond Giske kjørte seg selv i grøfta, arbeidet han med å utforme en helhetlig skolepolitikk for partiet. Hva skjer på denne fronten nå? Hans arbeid må følges opp.

For en del år siden, spurte jeg en meget dyktig og samfunnsengasjert lærer, hva hun syntes om Aps skolepolitikk. Svar: «Arbeiderpartiet har da vel ingen skolepolitikk!»